Studentforskeren

Flere av de sykepleierstudentene jeg kjenner har allerede fra de var ganske små hatt en helt klar drøm om å bli både jordmødre, helsesøstre og sykepleiere. Andre har i et langt arbeidsliv vært hjelpepleiere, og vil ha andre utfordringer i samme bransje. Noen av oss har jobbet noen år her og der og føler at tiden er inne for å få seg en utdannelse. Felles for oss alle er at vi har gledet oss til å ta fatt på en utdanning hvor forventningene om å lære praktiske prosedyrer på øvingspost, ha praksis i sykehusverdenen, gå i hvit uniform og utvikle relasjoner til pasienter og pårørende har vært store. Jeg er usikker på om forventningene til at forskning er en viktig del av vår vitenskap er like fremtredende.


Mens jeg synes å ha sett at vi studentene gyver løs på øvelser i å sette injeksjoner, deltar ivrig på kommunikasjonskurs og dedikert diskuterer etiske problemstillinger, så er en del av oss i noe større grad rammet av fremmedfrykt når det kommer til dette med forskning. I følge noen veiledere så har vi kanskje lett for å bruke medisinsk forskning kontra sykepleieforskning i litt for stor grad, og en del av oss er nok ganske skremte når vi skal begynne på større prosjekter hvor vi i større eller mindre grad tenderer til å ”forske” selv. Metode, statistikk og representativitet blir kanskje litt skumle ord.


Sykepleieforskningen har ingen lang tradisjon. Allikevel har en del skoler etter hvert økt sitt fokus på forskning i undervisningen. Den utdanningen jeg går på har forskning høyt oppe på agendaen og har et stadig større krav til å integrere forskningsbasert kunnskap i studieoppgaver. Jeg er opptatt av at vi utøver vårt fremtidige yrke med utgangspunkt i kunnskapsbasert praksis, og i så henseende skulle jeg ønske at man var enda tydeligere på dette med forskning – både på øvingspost og ikke minst i praksisperiodene.


Jeg ser for meg at man – studenter og lærere i fellesskap – kan initiere aktuelle prosjekter hvor man kobler sammen utdanningsinstitusjonene og praksisfeltet. Lærere kan inkludere studenter i sin eventuelle forskning, og studentene kan igjen knytte prosjektene sammen med erfaringer man gjør seg i praksis. En slik modell kan også gi positive ringvirkninger ut i et norsk helsevesen med en ressursknapphet som nok ofte gir seg utslag i manglende faglige oppdateringer. Jeg lanserer herved den nye modulen i sykepleierutdanningen ”Studenten som fagutvikler”.

Hjem, kjære hjem

I denne byen befinner det seg en rekke mennesker som av en eller annen grunn har falt utenfor. Flere av disse har som en av sine største utfordringer i livet en avhengighet til rus som er svært dominerende. Hos noen er rusavhengigheten en så stor del av tilværelsen at det er problematisk å følge opp de forpliktelsene det medfører å være medlem av et samfunn.

Man kan selvsagt finne mange forklaringer på hvorfor vi mennesker havner der vi havner i livet. Vi kan nok også finne en rekke løsninger på hvordan ”de” skal mestre livet sitt på en mer tilfredsstillende måte. Når det gjelder rusavhengige er det mange biter som må legges på riktig plass for at man oppnår det man ønsker. Jeg skal ikke utbrodere aspektene ved metadon vs gratis heroin, ei heller tvungen behandling eller for eller mot sprøyterom.

Det jeg imidlertid tenker på fra tid til annen er hvordan en gjeng rusavhengige blir flyttet rundt i byen på med jevne mellomrom. Her har man flere ”lavterskel botiltak for bostedsløse mennesker i aktiv rus hjemmehørende i Oslo kommune”. Her får man tildelt plass etter søknad fra sosialsenteret sitt, og får man plass kan man bo på stedet i inntil 90 dager. Så må man på an igjen. Intensjonen er at man i løpet av botiden skal finne et mer tilfredsstillende sted å bo, men i prinsippet er det slik at man flytter videre til neste botiltak. Slik holder noen på i årevis. De bor tre måneder her og tre måneder der. Flere ganger har det skjedd at mennesker fra to ulike botiltak rett og slett bare har byttet rom, fordi botiden har gått ut. En av dem sa til meg en gang at han følte seg så heldig som hadde kunnet feire julaften på ”favoritthospitset” sitt åtte år på rad. En annen – en dame på 45 – fortalte meg at hun i hele sitt voksne liv bare hadde bodd i lavterskeltiltak, med unntak av til sammen rundt 10 år på Bredtvedt.
Alle fortjener muligheter til behandling for sin rusavhengighet. For enkelte derimot så tenker jeg at de i alle fall hadde fortjent å slippe å pakke klærne sine i plastposer hver tredje måned.

Kanskje hadde de fortjent en bolig hvor de kunne bo permanent? Man har prøvd det flere steder – også i Oslo – og det fungerer. Det største problemet er at det er dette som skal til for at dugnadsånden igjen vekkes i oss. Det er nå folkemøter organiseres, underskriftskampanjer trykkes og klager sendes kommunen. Ingen vil ha en narkoman til nabo.

Det ville de ikke på Kampen i Oslo for 20 år siden da Tyrili etablerte seg der. 20 år etter fikk nettopp Tyrili Kampen Vel sin årlige pris for stedets positive bidrag i nærmiljøet.

Bra Anniken!

I dag kan norsk rettsvesen kun idømme ett fast bosted for barnet i tilfeller hvor foreldrene ikke bor sammen. Anniken Huitfeldt varsler nå endringer i barneloven slik at retten får mulighet til å bestemme at barnet skal bo like mye hos hver av foreldrene.

Jeg sier hurra for barnet. Hurra for foreldrene. Hurra for Anniken, men det var da virkelig også på tide.

På nett!

Sånn. Da har jeg også blitt en blogger. Det kan bli gøy, eller det kan bli et helt mislykket prosjekt. tiden vil vise.